Bastøfergen er oppskrytt

I helgen gjorde jeg noe som ikke så mange andre har gjort før: Svømt strekningen Horten - Moss. 12km over fjorden. Og ikke bare for å ha gjort det, men for å prestere en tid som ingen andre har gjort før. Og det ble gjort.
Her må jeg skynde meg å legge til at jeg ikke gjorde dette alene. Det var Rune Stålstrøm og meg som tok turen sammen og dro nytte av hverandre og jobbet sammen for en bra tid.
Strekningen er liksom litt sånn krysse den engelske kanal, men bare litt kortere format. I forkant visste vi at det var noen som hadde svømt distansen litt under 3t, men vi var likevel ikke helt sikker på nøyaktig bestetid. Det vi visste var at Rune hadde svømt distansen på 3.24 for noen år siden. Vi var fast bestemt på å kjøre hardt for å få en best mulig tid som det skulle være vanskelig å slå i etterkant.
Denne gangen brukte vi våtdrakt som skulle gi oss endel lettere tur. Sånn opprinnelig heter det seg at slike rekorder settes uten bruk av drakt, men en fett prosent nærmere 5% så sa det seg selv at det ikke var mulig å klare om jeg ville eller ikke. Jeg kunne selvfølgelig brukt sommeren til å legge på meg 20 kg for å ha ett skikkelig fettlag på kroppen, men det fristet ikke det heller.

Vel nok om det. Initiativet til turen var det Rune som tok. Det var også han som ordnet alt det praktiske i forhold til følgebåter, gi beskjed til de rette myndigheter mm. Jeg bare satt meg i bilen lørdag morgen 05.20 og kjørte til Horten jeg.

Etter å ha sjekket strømforholdene og fin studert kartet, ble det bestemt at avreisested ble ca 2km nord for fergekaia i Horten, men selvfølgelig på Horten siden. Ideen her var å krysse over til Jeløya og komme helt inn til land der. Der skulle vi dra Sørover mens vi holdt oss lengst inne mot land. Når vi nådde sørspissen var det bare å holde rimelig tett avstand til land før vi til slutt dro over den siste biten til Moss og opp på stranda der. Distansen er litt lengre enn korteste vei i fergeleia, men ved å gjøre det slik kunne vi i større grad dra nytte av strømmen og tidevannet for å få en optimal tur. "Det er bedre å kjempe med strømmen, enn mot den"!

Så 07.40 var vi underveis. Vi begynte litt forsiktig og fant en fin rytme og satte kursen mot Jeløya. I forhold til bølger og strøm så skulle det være den verste biten, så likegreit å bli ferdig med den med engang.
Etter ca 10min fant vi marsjfarten og dunket avgårde. Jeg personlig er en utålmodig sjel og etter ca 15min begynte jeg å lure på når vi fikk drikken vår for første gang. Avtalen var etter 30min og deretter hvert 20min. Som sagt jeg begynte allrede å bli utålmodig, så dette lovet ikke bra for fortsettelsen. Med mindre jeg begynte å fokusere på andre ting: Hvilken herlig dag det var, hvor bra kroppen fungerte, hvor privilgert jeg er som får lov til å bruke lørdag morgen til å gjøre en slik egotripp. Og plutselig gikk tiden fortere: Plutselig var det drikking, og en kjapp prat med Rune før vi staket ut kursen videre. På neste drikking så var Jeløya merkbart nærmere og vi kjente at det gikk unna.
Videre frem mot Jeløya så lå vi stort sett ved siden av hverandre og presset jevnt og trutt. Og det funket meget bra selv om det teoretisk skal være raskere å ligge i beina på hverandre. Men det er liksom litt det å se at den andre jobber, og ikke minst at den andre er der. Ligger du foran og drar, så vet du ikke om den andre virkelig følger deg eller ikke. Så blir du litt usikker, så begynner du å snu deg og så går det likevel ikke så fort som det kunne gjort.
Vel inne v Jeløya var det ny drikke og kursen langs land ble staket ut. Og der skremte vi en fisker som lurte fælt på hva vi holdt på med. Han hadde garantert ikke sett noe slikt før. På dette strekket dro Rune jevnt og trutt og jeg lå bak og vaket i bølgene.
Vel rundt sørspissen dro jeg fram og la meg i tet og gjorde min del av jobben.
På dette punktet skjønte vi at det ble en god tid og vi bestemte oss for å kutte en drikkestasjon, og heller la det stå til inn til Moss.
Den siste halvtimen fikk vi selskap at det vi hadde vært så heldige å slippe frem til nå: Brennmaneter. Til gjengjeld brant de litt ekstra godt nå!
Heldigvis slapp jeg unna med endel på beina og armene som ikke var dekket av våtdrakta. Og når det ikke er verre enn det så er det bare å ignorere det, og la det stå til.

Så etter 2t.30min var i i mål. Eller vi hadde fast grunn under føttene og kunne rusle opp på land på Mosse siden.
Herlig å ha gjort det, men samtidig litt sånn rar følelse: Jøss var det ikke verre, og nå er det gjort: Hva nå?
Det er litt som jeg sier: Det er veien til målet som er det viktigste, og når målet er nådd, så er det litt sånn tom følelse i deg. Du er glad, du er fornøyd og stolt, men nå er det unnagjort og du begynner å tenke på nye utfordringer.