race report

Racerapport:

Ja. Da kommer den. Race rapporten. Hvordan jeg opplevde World Ironman championship lørdag den 13. Oktober.
Nå har jeg fått løpet litt på avstand og har fått mulighet til å få stivheten ut av beina og til å reflektere litt over hvordan det egentlig gikk. Men det siste for komme litt senere. For det innebærer en dypere analyse av løpsutviklingen og hva jeg kan lære og hva jeg kan gjøre bedre neste gang. Hvis og om det blir noen neste gang
Men som sagt: Konkurransen.
Våknet frisk og rask lørdag morgen etter nesten 6 timers god søvn. Det er sjelden jeg får før ett slikt løp.
En lett frokost med litt korn og brødskive med ost ble unnagjort kjapt og gæli. En stor kopp Kona Kaffe ble det også.
For å slippe stresse var vi tidlig avgårde til starten for å få gjort unna alle de formelle tingene. Herlig å rusle ned til start i short og t-shirts.
Når man kommer ned så ser man det enorme apparatet som er i gang for å hjelpe oss utøvere. Så mange frivillige eller volunteers som her har jeg aldri sett på noen konkurranser noengang.
Så her var det bare å følge strømmen: Bodymarking, videre bort og inn i skifteområdet. Hjelp til å pumpe opp dekkene. Hjelp til alt.
Prøvde å varme godt opp på land da jeg visste at jeg måtte ligge stille i vannet i nesten 15min for å få posisjonen på 1. Rad.
Jeg var tidlig klar og i vannet ca 06.40. Da fikk jeg ca 5-8min svømming før det var å stille opp i vannet på 1. Rad. Og her ligger du og trøkker vannet på en imaginær linje som alle prøver å tøye mens dommere på surfebrett presser oss triathleter tilbake. I år var det skikkelig kamp for plass på 1. Linje, men det gikk greit.
Da starten gikk var det 25min kjapp svøm før fri linje og ingen foran meg. Posisjonerte meg deretter etter de som kom opp fra siden og fikk en rimelig bra posisjon langt fremme i feltet.
Passerte båten og vendepunkt på 25min. Men vet klok av skade at veien tilbake er lengre. Totalt sett ble det 56.30 på svømmingen og blant de fremste. Så vidt jeg har sett i ettertid: 5.plass i klassen opp av vannet.
Skifte til sykkel gikk kjapt: Av med svømmedrakta og på med startnummer. Løp bort til sykkel og fikk på tempohjelmen og så kjapt ut. Litt knoting opp Palaniroad med å få føttene i sykkelskoa, men tross alt: Rimelig greit i gang.
Først nå begynner vel egentlig løpet og fikk det jeg selv oppfattet som en grei rytme og grei fart i motvinden ut mot Hawii. Blir passert av endel underveis, men ikke verre enn fryktet. Synes alt i alt at det ikke kjøres så aggresivt og vilt som forrige gang. På vei opp de drøye bakkene til Hawi kommer plutselig sidevinden og det først vindkastet er alltid en overraskelse: Vinden tar tak i forhjulet og jeg mistet nesten styringen. Da er det bare å holde ekstra godt fast i styret og jobbe videre oppover. Etter vendepunktet kommer gamle proffsyklist Jalabert opp på siden og forbi. Skulle gjerne ha klart den farten videre.
Videre går syklingen helt greit videre uten den helt store spruten, men ut på Queen K på tilbakeveien blir det ett slag i trynet: Det som jeg trodde skulle være medvind tilbake basert på at vi hadde motvind ut samt at da vi trente i løypa på søndag så var det medvind. Den gang ei. Vinden kom rett i trynet og jeg psyka ut. De neste 3 milene var ukonsentrerte og dårlig kjørt før jeg skjerpet meg og økte farten de siste 20km for å avslutte syklingen sånn ok. Totalt sett 5.24 på sykkel, Egentlig ikke så mye å skryte av, men sånn innefor det man kan vente med min sykkeltrening.
Ut på løp var ambisjonene høye og jeg planla og kjøre ut offensivt. Men med engang ut på løp så kjentes det ikke bra ut. Var dau og varm i kroppen og hadde ikke det drivet jeg ville ha. Fant likevel en grei rytme utover Ali Drive sånn etterhvert og synes det gikk sånn måtelig.
På vei opp Palani skjærte det seg og jeg måtte gå opp. Og videre ut på Queen K kjentes det ikke bra ut. Måtte gå gjennom alle matstasjoner og spise og drikke som aldri før, men det løsnet liksom ikke. Så siste ½ marathon var veldig lang og tøff for en sliten mann.
Men kom selvfølgelig i mål, men ikke akkurat på den måten jeg hadde håpet på. Løpetiden ble 3.40 og slutt tiden 10.06.56.
Så på mange måter er jeg ikke helt fornøyd, men det er to ting jeg har lært meg de siste årene jeg har holdt på med dette:
Du skal alltid være fornøyd når du fullfører en IM. Nyt opplevelsen. Uansett.
En Ironman er den ultimate test og tiden lyver ikke. Den gjenspeiler ditt nivå. Bortforklaringer gjelder ikke her!
Så jeg må bare holde kjeft. Nye dagene og go følelsen og rett og slett kose seg.!
Malaho!